VIDTREKKENDE VAREMERKEAVGJØRELSE
Vil dommer avsagt av EU-varemerkedomstoler kunne få direkte virkninger i alle EU-land? En tvist mellom selskapene Chronopost AS og DHL Express France SAS klatret gjennom tre instanser i Frankrike og ble henvist til EU-domstolen. Nå har domstolen talt.
EU-varemerker, som reguleres av rådsforordning nr. 40/94 av 20. desember 1993, gir beskyttelse i alle land som er medlem av EU. Registrering av slike merker kan skje ved at søknad om EU-varemerke sendes direkte til EUs varemerkemyndighet OHIM (Office for Harmonization in the Internal Market).
Logistikkselskapet Chronopost SA fikk registrert merket WEBSHIPPING som EU-varemerke 7. mai 2003. Merket er beskyttet for bl.a. tjenesteytelser i forbindelse med logistikk og dataoverføringer, telekommunikasion, veitransport, drift av ekspresstjenester og innsamling av post, aviser og pakker. Chronopost er også innehaver av det franske varemerket WEBSHIPPING.
I 2006 saksøkte Chronopost konkurrenten DHL Express France SAS fordi DHL brukte ordet ”WEBSHIPPING" for å beskrive en e-posttjeneste som DHL tilbød til bedrifter.
I henhold til rådsforordningen art. 91, skal medlemsstatene i EU utpeke et antall nasjonale domstoler i første og annen instans som skal ivareta forpliktelsene som rådsforordningen pålegger statene. Den regionale domstolen i Paris behandlet Chronopost-saken i egenskap av å være utpekt som slik EU-varemerkedomstol. I dom av 8. september 2004 kom retten til at DHLs bruk av ordet WEBSHIPPING krenket det franske varemerket, og selskapet ble ilagt forbud mot å bruke merket i Frankrike. Retten avgjorde imidlertid ikke hvorvidt bruken av ordet WEBSHIPPING også krenket EU-varemerket.
Chronopost anket saken og hevdet at forbudet skulle utvides til å gjelde hele EU-området. I dom av 9. november 2007 avviste retten denne anførselen. Retten kom imidlertid til at bruken krenket både det franske varemerket og EU-varemerket. Retten fastholdt derfor avgjørelsen om forbud og la også ned forbud mot bruk av uttrykket ”WEB SHIPPING” på fransk territorium.
Både DHL og Chronopost anket saken til Cour de cassation, som dømmer i siste instans. Mens DHL anførte at forbudet skulle oppheves, hevdet Chronopost at dommen av 9. november 2007 tilsidesatte art. 1 og 98 i rådsforordningen.
Art. 98 i rådsforordningen regulerer sanksjoner ved krenkelse av EU-varemerker. Artikkelens første punkt lyder slik:
”1. Såfremt en EF-varemærkedomstol finder, at sagsøgte har krænket eller truet med at krænke et EF-varemærke, udsteder den et forbud mod, at sagsøgte krænker eller truer med at krænke EF-varemærket, medmindre der er særlige grunde til at undlade dette. Den træffer ligeledes i henhold til den nationale lovgivning foranstaltninger, som tager sigte på at sikre overholdelsen af dette forbud.”
Cour de cassation var usikker på tolkningen av bestemmelsen og henviste følgende spørsmål til EU-domstolen:
1) Skal artikel 98 i [forordning nr. 40/94] fortolkes således, at et forbud, der nedlægges af en EF-varemærkedomstol, uden videre har virkning på hele [Unionens] område?
2) Såfremt svaret er benægtende, har EF-varemærkedomstolen da ret til specifikt at udstrække forbuddet til andre staters område, hvor krænkelsen har fundet sted, eller der er trussel om, at den vil finde sted?
3) Finder de tvangsforanstaltninger, som EF-varemærkedomstolen i henhold til sin egen nationale ret har knyttet til det forbud, den nedlægger, i det ene eller det andet tilfælde anvendelse på de medlemsstaters område, hvor forbuddet får virkning?
4) Kan EF-varemærkedomstolen i modsat fald træffe en sådan tvangsforanstaltning, som ligner eller er forskellig fra den foranstaltning, den træffer i henhold til sin egen nationale ret, ved anvendelse af den nationale ret i de stater, hvor forbuddet får virkning?«
EU-domstolen avsa dom 12. april 2011. I dommen uttaler domstolen at
”[e]n EF-varemærkedomstol som den, der har fået forelagt tvisten i hovedsagen, har … kompetence til at påkende krænkelser af EF-varemærker, der er begået, eller som der er risiko for i én eller flere af medlemsstaterne, eller endda i dem alle. EF-varemærkedomstolens kompetence kan dermed udstrækkes til hele Unionens område.”
EU-domstolen viser også til dom av 14. desember 2006, Nokia (sak C-316/05, Sml. I, s. 12083) premiss 60, der domstolen fastslo at formålet med art. 98 nr. 1 er å sikre en ensartet beskyttelse av rettigheter til EU-varemerker.
På denne bakgrunn kommer EU-domstolen til følgende slutning i Chronopost-saken:
”Med henblik på at sikre denne ensartede beskyttelse skal et forbud mod at krænke eller at true med at krænke et EF-varemærke, der nedlægges af en kompetent EF-varemærkedomstol, i princippet omfatte hele Unionens område.”
Domstolen uttaler imidlertid at avgjørelsers rekkevidde i visse tilfeller kan begrenses. Herunder uttaler domstolen at så fremt EU-varemerkedomstolen finner at krenkelsen, eller trusselen om krenkelse, av et EU-varemerke begrenser seg til en enkelt medlemsstat eller til en del av EU-området, skal EU-varemerkedomstolen begrense den territoriale utstrekningen av forbudet.
I forhold til tvangsbøter og andre tvangsforanstaltninger uttaler EU-domstolen at
”en tvangsforanstaltning såsom en tvangsbøde, som en EF-varemærkedomstol i henhold til sin egen nationale ret har fastsat for at sikre overholdelsen af et af denne EF-varemærkedomstol nedlagt forbud mod krænkelser eller trusler om krænkelse, har virkning i andre medlemsstater end den medlemsstat, hvor EF-varemærkedomstolen er beliggende, når disse medlemsstater er omfattet af et sådant forbuds territoriale udstrækning, på de betingelser, der vedrørende anerkendelse og fuldbyrdelse af retsafgørelser er fastsat i kapital III i forordning nr. 44/2001."
Hvis nasjonale domstoler i andre medlemsstater ikke har hjemler for tvangsforanstaltninger av den typen som er fastsatt av EU-varemerkedomstolen, skal formålet som tvangsforanstaltningen tar sikte på å sikre
”virkeliggøres af denne medlemsstats kompetente domstol gennem de relevante bestemmelser i dens nationale ret, der er egnede til på tilsvarende vis at sikre overholdelsen af nævnte forbud.”
EU-domstolen er altså av den oppfatning at siden EU-varemerkedomstolers jurisdiksjon er paneuropeisk, og rekkevidden av EU-varemerker er paneuropeisk, vil i utgangspunktet en dom avsagt av en EU-varemerkedomstol også matte være paneuropeisk. Utgangspunktet er klart nok. Det gjenstår imidlertid å se hvorvidt dommen vil være enkel å etterleve for domstoler i medlemsstatene.
Fordi EU-varemerker bare nyter vern i EU-land, vil avgjørelsen ikke få direkte virkninger for norsk rett. I relasjon til nordmenn vil dommen derfor først og fremst få betydning for norske selskaper som driver virksomhet innenfor EU.