TVNORGE OG MONSTER SEIRET I KOKKEKAP

TVNorge og Monster ble frifunnet etter å ha blitt saksøkt av TV3 (Viasat/ITV). Oslo tingrett slo fast at TV3 ikke har enerett til et tv-konsept hvor fire personer inviterer hverandre på middag. TVNorges program ”4-stjerners middag” var derfor lovlig.

Oversikt

Spørsmålet om tv-format (konseptbeskrivelsen til en tv-serie) og andre former for konsepter nyter opphavsrett har lenge vært diskutert. Saken er den første i Norge som behandler spørsmålet. Før denne dommen falt har norsk rett på dette området gjerne vært redegjort for ved å vise til den danske rettsavgjørelsen om tv-formatet ”Who Wants to be a Millionaire”, der retten kom til at dette tv-konseptet ikke var opphavrettslig beskyttet, men at saksøkte hadde handlet i strid med markedsføringsloven.

Wiersholm, ved Rune Opdahl, representerte Monster i rettssaken.

Sakens bakgrunn

Over to sesonger sendte TV3 programmet ”Klokka åtte hos meg” (senere ”Celebert Selskap”) og TVNorge programmet ”4-stjerners middag”. Programmene ble sendt mandag-torsdag i omtrent samme sendetid. Programmenes konsept var like: Fire deltakere skulle, én dag hver, invitere de andre deltakerne på middag. Hver uke var det nye deltakere. Oppgaven var å lage et tre-retters måltid – og kanskje også et underholdningsinnslag. De tre besøkende skulle deretter gi måltidet og vertskapet poeng.

TV3s program var basert på ITVs tv-format ”Come Dine With Me”, en stor tv-suksess i England. TVNorge hadde opprinnelig opsjon til å lage en norsk tv-serie av dette formatet, og Monster var påtenkt produksjonsrollen. Etter en del korrespondanse mellom partene takket TVNorge nei til opsjonen. TVNorge lagde deretter et program basert på tv-formatet ”Fish on the cake”, som var eid et av TVNorges søsterselskap, og som var gått på rumensk og ungarsk tv over lengre tid. Monster ble engasjert som produsent. ”Fish on the cake” hadde samme grunnkonsept som ”Come Dine With Me”. En forskjell var bruk av kjendiser. ”Come Dine With Me”-konseptet la kun opp til bruk av kjendiser i spesialepisoder.

Parallelt med dette hadde TV3 inngått avtale med ITV om å lage en norsk tv-serie av ”Come Dine With Me”. Monster takket nei til produksjonsoppdraget. Rubicon ble engasjert som produsent.

Høsten 2009 var det derfor duket for tv-krig: TVNorge kjendisprogram ”4-stjerners middag” på én time mot TV3s amatørprogram ”Klokka åtte hos meg” på en halvtime. TVNorge vant seerkampen. I sesong to la TV3 om til et timesprogram med kjendiser. Likevel vant TVNorge seerkampen også i sesong 2.

Søksmålet og dommen

ITV Global, ITV Studios, Silverback og Viasat (”TV3”) begjærte midlertidig forføyning for å få TVNorges program av lufta. Etter tap i to instanser tok de isteden ut alminnelig søksmål. Den 4. november 2010 falt dommen, som ga TVNorge og Monster medhold.

Opphavsrett

Prinsipalt hadde saksøkerne anført at ”4-stjerners middag” utgjorde en krenkelse av opphavsretten som lå til tv-formatet ”Come Dine With Me”. Saksøkerne hevdet altså at Monsters produksjon og TVNorges kringkasting av ”4-stjerners middag” var handlinger som falt innenfor deres enerett.

Det var ikke spørsmål om tv-programmene som sådan var krenket. Saksøkerne mente ikke at TVNorge og Monster hadde kopiert deres tv-program, men konseptet bak disse tv-programmene.

Retten tok først stilling til om ”Come Dine With Me” er et åndsverk, jf. åndsverkloven § 1. Retten tok her utgangspunkt i idélæren: opphavsretten gir ikke beskyttelse til de bakenforliggende ideer, men kun til ideene slik de er materialisert i selve fremstillingen. Blant annet gjorde retten følgende betraktninger:

” ideen om å lage en TV-stripe der fire mennesker spiser middag hos hverandre på tur, for deretter å kåre en vinner, ikke kan anses om et åndsverk i lovens forstand”.

”På denne bakgrunn kan ikke retten se at formatets sammensetning og struktur har tilstrekkelig originalitet og særpreg til at de ideer som har kommet til uttrykk i formatet får rettsvern etter åndsverkloven, således at andre av den grunn er avskåret fra å bruke de samme ideer.”

Rettens konklusjon er derfor at tv-formatet ”Come Dine With Me” ikke er et åndsverk.

Deretter gikk retten over til å vurdere om det likevel forelå en krenkelse av tv-formatet. Det fremstår som uklart hva retten mener med dette, i og med at formatet ikke nøt opphavsrett som kunne krenkes. Det kan se ut som om retten har ment å vurdere om Monster og TVNorge hadde krenket opphavsretten som uomtvistelig ligger til tv-programmet ”Come Dine With Me”/”Klokka åtte hos meg”. Retten fant at slik krenkelse ikke forelå:

”Når disse forskjellene, som hver for seg ikke er veldig store, sammenholdes med det faktum at verken tittel, grafikk eller musikk er likt, finner retten at 4SM etter en helhetsvurdering ikke fremstår som et verk med tilstrekkelig nærhet til CDWM-episoden med kjendiser. 4SM kan således verken anses som en etterlikning eller ulovlig bearbeidelse av et åndsverk.”

Markedsføringsrett

Etter den opphavsrettslige vurderingen tok retten stilling til om Monster og TVNorge ved henholdsvis å produsere og kringkaste ”4-stjerners middag” hadde handlet i strid med markedsføringslovens regler.

Etter markedsføringsloven § 30 er det forbudt å ”anvende etterlignede kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frambringelser på slik måte og under slike

omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling.”

Retten viste her til at det er alminnelig i tv-bransjen at tv-programmer i samme sjanger ligner hverandre, og at også ”mindre ulikheter kan være avgjørende”. Etter å ha sammenlignet programmene, fant retten at ”4-stjerners middag” er annerledes enn ”Come Dine With Me”/”Klokka åtte hos meg” hva gjelder det innholdsmessige og ”innpakningen” i form av tittel, grafikk og musikk.

Retten slo også fast at Monster og TVNorge ikke urimelig har unyttet saksøkernes innsats i å utvikle og markedsføre formatet. Blant annet viste retten til at TVNorge og Monster ikke gjorde bruk av den mottatte formatbibelen (som ikke inneholdt noen form for hemmelig knowhow), men at Monster isteden dro til Ungarn for å overvære produksjonen av et det programmet ”Fish On The Cake”, som ble kringkastet av TVNorges søsterselskap på ungarsk TV.

Rettens konklusjon var derfor at det ikke forelå en etterlikning eller en urimelig utnyttelse.

Retten vurderte deretter markedsføringsloven § 25 – generalklausulen – som forbyr handlinger i strid med god næringsskikk næringsdrivende imellom. Uten at det levnes tvil, slo retten fast at TVNorge – ved å engasjere Monster og ved å kringkaste programmet i konkurranse med ”Klokka åtte hos meg”, og Monster – ved å produsere for TVNorge, ikke handlet i strid med god forretningskikk. I den forbindelse presiserte retten at TV3s skuffelse av å ikke få Monster som produksjonsselskap ikke kan danne grunnlag for rettslige krav.

Erstatningsrett mv.

Uten at det var nødvendig for avgjørelsen, ga retten enkelte øvrige merknader til saksøkernes krav.

Blant annet pekte retten på at mens saksøkerne i saksforberedelsen fremsatte et krav om erstatning for økonomisk tap utmålt som betaling av rimelig vederlag, fremsatte saksøkerne under hovedforhandlingen et vederlagskrav som ikke forutsetter økonomisk tap. Retten mente at dette prosessuelt sett må anses som to ulike krav, og at et rent vederlagskrav i utgangspunktet måtte vært avskåret. I og med at retten antydet at et økonomisk tap ikke var sannsynliggjort, ville resultatet således vært frifinnelse selv om saksøkerne hadde fått medhold i spørsmålet om det forelå opphavsrettskrenkelse eller brudd på markedsføringsloven.

Til sist adresserte retten spørsmålet om alle saksøkerne kunne anses materielt berettiget til de krav som var fremsatt, eller om søksmålet overfor noen av dem burde vært avvist som følge av manglende rettslig interesse. Bakgrunnen var at mens ITV Studios sitter på ”rettighetene” til tv-formatet, har ITV Global og Silverback mer karakter av å være distributører/agenter som selger disse rettighetene til kringkastere. Retten besvarte ikke spørsmålet, men antydet at i hvert fall Silverback manglet rettslig interesse.

Kommentar:

Som nevnt innledningsvis har spørsmålet om tv-formaters opphavsrettslige stilling lenge vært diskutert. Selv om dommen gir et indikasjon på at de fleste tv-formater neppe er åndsverk, kan ikke dommen uten videre tas til inntekt for en generell regel om at opphavsrettslig beskyttelse for tv-formater er utelukket.

Retten vurderte utelukkende tv-formatet ”Come Dine With Me”. Det ble presisert at ”retten [ikke] skal ta stilling til hvorvidt TV-formater generelt kan ha opphavsrettslig vern”. Blant annet pekte retten på at ”Come Dine With Me” ligger i den nedre skalaen når det gjelder et tv-formats fasthet og struktur, som impliserer at tv-format i øvre deler av skalaen etter omstendighetene kan være åndsverk. Det kan ikke utelukkes at eksempel studiobaserte tv-format, som Jeopardy eller Idol, hvor oppbygning, innhold, navn, grafikk, musikk osv. er mer eller mindre identisk i ulike jurisdiksjoner, kan være åndsverk. Imidlertid har danske domstoler tidligere avslått opphavsrettslig beskyttelse for tv-formatet ”Who Wants to be a Millionaire”, som kanskje er det aller mest ”faste” tv-formatet som finnes.

Mulig er diskusjonen om opphavsrettsbeskyttelse av tv-format mer av teoretisk enn av praktisk interesse. Dersom den bakenforliggende oppskriften til et tv-programs struktur, innhold, utseende mv. er såpass fastlagt at de enkelte tv-programmene basert på formatet fremstår som nokså likeartede, vil vurderingen av evt. krenkelse like gjerne kunne gjøres med utgangspunkt i de enkelte tv-programmene, uten å se hen til det bakenforliggende formatet. I så henseende vil vurderingen minne om en tilsvarende vurdering av om en teaterstykke eller annen sceneoppsetning krenker en annen.

Noen vil stille spørsmål ved om manglende rettsbeskyttelse av tv-formater innebærer at grunnlaget for industrien rundt kjøp og salg av tv-formater er bortfalt. Dette er nok en forfeilet slutning. Kjøp av tv-format er ikke uten videre begrunnet i at det ligger noen immaterielle rettigheter til det som kjøpes, men at man ved et slikt kjøp erverver seg en flying start gjennom å kunne nyttegjøre seg andres tankekraft og kompetanse istedenfor å selv starte på scratch.

Det er uansett ikke slik at ”eiere” av tv-formater er rettsløse uten opphavsrettslig beskyttelse. Markedsføringsloven er egnet til å ramme de åpenbare etterligningene, hvor hensikten er å snylte på etablerte tv-suksesser eller på andres innsats og knowhow knyttet til utvikling og produksjon av tv-program.

Dersom lovgiver mener at markedsføringsloven ikke gir tilstrekkelig vern for slike investeringer, vil en løsning kunne være å innføre en særskilt bestemmelse om dette i åndsverkloven. Åndsverklovens kapittel 5 gir innehavere av ulike frembringelser enerett. Flere av disse såkalte nærstående rettighetene er begrunnet i investeringsbeskyttelse snarere enn beskyttelse av kreativ innsats. Et eksempel er databasevernet, som gir innehaveren av en database enerett til denne uavhengig av om databasen anses som et åndsverk eller ikke. Gjennom slik enerett kan databaseeier nekte andre å kopiere hele eller vesentlig deler av databasens innhold, evt. nekte systematisk kopiering av mindre deler dersom dette skader den normale utnyttelse av databasen eller urimelig tilsidesetter databaseeiers legitime interesser. Det kan tenkes en lignende bestemmelse om beskyttelse av tv-formater og de investeringer som ligger til grunn for utvikling av disse.

Dommen er nå rettskraftig. Imidlertid verserer det en parallell sak for danske domstoler. En eventuell avgjørelse av dansk lagmannsrett eller høyesterett som avviker fra Oslo tingretts dom kan gi opphav til nordisk rettsusikkerhet når det gjelder rettslig beskyttelse av tv-formater. Personlig tror jeg likevel sannsynligheten for dette er svært liten.