EU DOMSTOLENS AVGJØRELSE I STIM VS. TV4/KANAL 5
Kanal 5 og TV 4 anklaget STIM, Svenska Tonsätteres Internationella Musikbyrå, for å misbruke sin dominerende stilling. Spørsmålet ble henvist til ECJ (EU-domstolen), som besvarte spørsmålet benektende.
STIM er en organisasjon som forvalter rettigheter til komponister, tekstforfattere, musikkforlag. Organisasjonen har således monopol mht kringkasting av opphavsrettslig beskyttet materiale. De to reklamefinansierte TV-kanalene TV 4 og Kanal 5 hadde anklaget STIM for å misbruke sin dominerende stilling. Bakgrunnen var de ulike modellene som STIM opererte med for å beregne vederlag for kringkasting av musikk. Enkelt fortalt ble TV 4 og Kanal 5 avkrevd for en andel av sin omsetning i forhold til mengde kringkastet musikk, den statlig eide Sveriges Television (SVT) ble avkrevd for en andel av en hypotetisk omsetning uten å ta hensyn til mengde kringkastet musikk, mens TV-kanaler som ikke innberettet omsetning ble avkrevd for et minimumsvederlag, hvor mengde kringkastet musikk og antall seere ble tatt i betraktning.
TV 4 og Kanal 5 anla sak for den svenske Marknadsdomstolen. Marknadsdomstolen henviste 2. februar 2007 saken videre til European Court of Justice (ECJ) for prejudisiell avgjørelse av fire spesifikke spørsmål vedrørende tolkningen av EU-traktens art. 82 som forbyr misbruk av dominerende stilling.
I avgjørelse av 11. desember 2008 fant ECJ at organisasjoner som forvalter opphavsrett til musikk lovmessig kan beregne vederlag på basis av kommersielle TV-kanalers omsetning, så fremt vederlaget er proporsjonalt i forhold til mengden av kringkastet musikk, og så fremt ikke andre metoder kan anvendes for en mer presis vederlagsberegning uten disproporsjonalt å øke kostnadene ved forvaltning og kontroll. ECJ konkluderte videre med at den dominerende stillingen sannsynligvis vil misbrukes dersom man for like TV-kanaler anvender ulike vilkår/beregningsmetoder som gir en konkurransevridende effekt, hvis ikke slike vilkår kan objektivt begrunnes.
ECJs avgjørelse gir altså anvisning på at skjønnsmessige vurderinger skal benyttes. Likevel gir den uttrykk for både et viktig proporsjonalitetsprinsipp og peker på at målsetningen er at en metode som gir en så presis som mulig vederlagsberegning uten disproporsjonalt å øke kostnadene ved forvaltning og kontroll. I dette ligger det en presisering av utgangspunktet om at vederlag skal være knyttet til den faktiske bruken av rettigheter noe som f.eks kan innebære at inntekter som åpenbart ikke har en tilknytning til musikkbruk ikke er relevante.