NYTT I KAMPEN MOT NETTPIRATENE
Over nær sagt hele verden innføres det stadig nye tiltak for å hindre opphavsrettskrenkelser på internett. Både nye rettsprosesser og ny lovgivning fastsetter grensene for ulike rettssubjekters ansvar.
EU-domstolen avsa før årsskiftet dom i saken mellom den belgiske internettleverandøren Scarlet og rettighetsorganisasjonen SABAM (Case C 70/10). SABAM krevde at Scarlet skulle stanse opphavsrettskrenkelser i deres nett ved å installere et filtreringssystem som skulle gjøre det umulig for Scarlets kunder å sende eller motta ulovlige elektroniske filer med beskyttet materiale gjennom P2P-teknologi. Førsteinstansdomstolen i Belgia ga SABAM medhold i at en slik forpliktelse kunne pålegges internettleverandøren. Scarlet anket avgjørelsen, og den belgiske ankedomstolen refererte spørsmålet om leverandøren kunne pålegges en filtreringsplikt til EU-domstolen.
I sin avgjørelse påpekte EU-domstolen at rettighetshavere kan søke om pålegg eller midlertidige forføyninger mot mellommenn, inkludert internettleverandører, når tredjemenn har brukt deres tjenester til å foreta opphavsrettskrenkelser, jf. Infosoc-direktivet artikkel 8 nr. 2. Påleggenes nærmere innhold følger av nasjonal rett. Domstolen påpekte imidlertid at de nasjonale bestemmelsene må være i samsvar med medlemsstatenes forpliktelser etter EU-retten for øvrig. I dette tilfellet hadde begrensningene i ehandelsdirektivet særlig betydning.
Domstolen kom til at et filtreringssystem av den karakter SABAM krevde innført ville innebære en generell overvåkningsplikt for internettleverandøren i strid med bestemmelsene i ehandelsdirektivet.
Domstolen la videre vekt på at tiltaket ville innebære et betydelig innskrenking av fundamentale rettigheter for både internettleverandøren og dens kunder. Det ble uttalt at en tidsubegrenset plikt til å overvåke all elektronisk kommunikasjon i nettverket ville innebære en vesentlig innskrenking av nettleverandørens frihet til å utføre sine forretninger, på bakgrunn av at dette ville kreve installering av kompliserte, kostbare og permanente systemer på leverandørens egen regning. For kundenes del ville tiltaket kunne innebære innskrenkinger i deres rett til personvern og informasjonsfrihet.
Spørsmålet om internettleverandørers ansvar for opphavsrettskrenkelser på nett har også vært oppe for britiske domstoler i den andre såkalte NewzBin-saken. NewzBin er en indekseringsnettside som tiltrettelegger for søk i og linking til materiale lastet opp av brukere i nettverket Usenet. Gjennom søk på nettstedet kan brukerne blant annet få tilgang til piratkopier av opphavsrettslig beskyttet materiale lastet opp av andre brukere.
I NewzBin nr. 1 var det spørsmål om ansvar for eierne av nettsiden. Ansvarsgrunnlag ble fastslått, og eierne ble pålagt å stanse tiltretteleggingen av opphavsrettskrenkelser. Eierne flyttet imidlertid driften av nettstedet til utlandet, og rettighetshaverne valgte å gå til sak mot internettleverandøren BT med krav om at BT skulle bli pålagt å blokkere tilgangen til NewzBin for sine kunder.
I NewzBin2 ble internettleverandøren ansett for å ha faktisk kunnskap om at blant annet deres kunder benyttet deres tjenester til å foreta opphavsrettskrenkelser. Slik kunnskap ble ansett tilstrekkelig til å konstatere ansvarsgrunnlag for tjenesteleverandøren, selv om det ikke var grunnlag for å si at leverandøren hadde faktisk kjennskap til konkrete hendelser.
Retten kom til at det under engelsk rett forelå hjemmel til å pålegge blokkering, og videre at EU-retten på dette punktet var tilstrekkelig klarlagt. Det ble uttalt at pålegg om blokkering ikke var i strid med forbudet mot å gi internettleverandører en generell overvåkningsplikt. Dersom et slikt tiltak i det hele tatt skulle anses som overvåkning av informasjonsflyten i nettet, måtte det sies å utgjøre spesifikk overvåkning. Tiltaket ble ansett som både nødvendig og proporsjonalt, og retten fant ikke grunn til å legge vekt på at blokkering av nettsider som forutsatt i pålegget lett kan omgås.
På bakgrunn av at retten klart fastslår at det foreligger adgang til å pålegge tjenesteleverandører blokkering kan det forventes en rekke nye søksmål om blokkering av ulike nettsider. Retten uttalte at det i slike saker vil legges opp til en forenklet og rask behandling.
Tiltakets karakter i NewzBin nr. 2 skiller seg klart fra tilfellet i den belgiske saken, og avgjørelsen er nok uproblematisk fra et EU-rettslig standpunkt. Ikke desto mindre kan både grunnlaget for å pålegge internettleverandører en aktivitetsplikt på grunnlag av andres handlinger og slike tiltaks hensiktsmessighet diskuteres. Den generelle debatten rundt dette vil nok ikke avta med det første.
Også på lovgivningsfronten tas det grep for å bekjempe piratvirksomhet på nettet. I Spania har parlamentet vedtatt den såkalte Sinde-loven, oppkalt etter landets tidligere kulturminister. Etter loven opprettes det et statlig organ som kan pålegge internettleverandører å blokkere nettsider etter en forenklet og rask saksbehandlingsprosess. Det legges opp til at en dommer skal godkjenne organets avgjørelse innen 72 timer.
Loven trer i kraft i mars 2012. Vedtakelsen av loven er sterkt omdiskutert i Spania, og motstanderne mener den utgjør et ukonstitusjonelt angrep på ytringsfriheten.
Under den franske Hadopi-loven, som ble vedtatt i 2009, er det også opprettet et statlig organ for bekjempelse av piratvirksomhet, men dette organets oppgave er å håndheve loven overfor internettbrukere som foretar ulovlig nedlasting av beskyttet materiale. Ved en klage til det statlige organet kan en såkalt ”three-strikes”-prosedyre igangsettes.
Det første steget er at organet sender en e-post til innehaveren av IP-adressen som den angivelige krenkelsen er blitt foretatt fra. Organet må dermed overvåke aktiviteten fra denne IP-adressen for å kunne fastslå om det foretas krenkelser. Dersom det foretas nye krenkelser i den påfølgende seksmånedersperioden sendes det ut et advarselsbrev til innehaveren av IP-adressen. Ved tredje overtredelse pålegges internettleverandøren å sperre innehaverens internettilgang, i tillegg til at brukeren blir oppført på en svarteliste som forhindrer kundeforhold hos andre leverandører.
En undersøkelse viser at hele 18 millioner unike IP-adresser har blitt overvåket i de første 9 månedene etter ikrafttredelse. Loven er blitt kritisert for å være i strid med internettbrukeres fundamentale rett til personvern. I tillegg kan man ikke sikre identifisering av riktig bruker ved overvåking av IP-adresser, som flere ulike brukere kan ha tilgang til.
En tilsvarende prosess er foreslått vedtatt i flere land, blant annet i Storbritannia og USA. I det hele tatt vil vi nok se et økende antall rettsprosesser og flere nye lovforslag i forsøket på å bekjempe piratvirksomhet. Spørsmålet er imidlertid om pålegg etter rettsprosesser og lovgivningen er i stand til å holde følge med teknologien. Mange av tiltakene kan lett omgås gjennom forholdsvis enkle tekniske prosesser. Når dette sammenholdes med mange av tiltakenes omfattende – muligens også disproporsjonale – karakter, kan det også spørres om den nåværende fremgangsmåten for piratbekjempelse utgjør en hensiktsmessig bruk av ressurser.