NY KJENNELSE OM PATENTVERNETS OMFANG
Høyesterett avsa 2. september 2009 en dom som omhandler omfanget av patentvernet ved påstått inngrep.
Eisai Co. Ltd. er innehaver av patent for fremstilling av virkestoffet donepezil, et stoff som inngår i Aricept og som benyttes mot Alzheimers sykdom.
Inntil 1992 var det ikke tillatt å gi produktpatent på legemidler, og patentet ble derfor registrert som analogifremgangsmåtepatent, jf. patentloven § 3 nr. 3. Aricept markedsføres av Pfizer AS i Norge.
Eisai krevde sammen med Pfizer midlertidig forføyning mot at den generiske legemiddelprodusenten Krka Sverige AB fikk utby, bringe i omsetning eller anvende et kopilegemiddel med donezepil, basert på en noe annen metode.
Eisai og Pfizer fikk medhold ved Oslo byfogdembete, men tapte i lagmannsretten. Den videre anken gjaldt lagmannsrettens generelle rettslige forståelse av patentloven § 39, og ble behandlet av Høyesterett i avdeling. Anken førte ikke frem.
Patentloven gir adgang til å oppnå enerett ved patent gjennom et såkalt analogifremgangsmåtepatent etter § 3 nr. 3, som forbyr andre enn patenthaveren å ”...utby, bringe i omsetning eller anvende et produkt som tilvirkes gjennom en patentbeskyttet fremgangsmåte, eller innføre eller besitte produktet i slik hensikt.”
Spørsmålet for Høyesterett var om patentvernet gav beskyttelse mot den fremgangsmåte som Krka hadde brukt.
Patentbeskyttelsen begrenses i utgangspunktet av patentkravene, her de metodene som var beskrevet i søknaden. Ut fra alminnelige tolkingsprinsipper ble det av Høyesterett tatt utgangspunkt i patentkravets ordlyd. Det måtte videre foretas en helhetsvurdering ut fra sammenhengen, og ut fra hvordan det ville være naturlig for en fagperson på området å forstå kravene.
Videre er Norge er tilsluttet Den europeiske patentkonvensjonen (EPC), som inneholder en bestemmelse om patentvern gjennom ekvivalens. Det må her foreligge så stor likhet - ekvivalens - mellom inngrepsgjenstanden og patentgjenstanden, at det foreligger patentvern.
Ved forståelsen av ekvivalenslæren henviser Høyesterett til det lagmannsretten siterte fra LB-2007-9840, hvor det synes å være ”bred tilslutning om tre kriterier for ekvivalens: (1) Inngrepsgjenstanden må løse samme problem som den patenterte oppfinnelsen, (2) de modifikasjonene som er gjort må ha vært nærliggende for en fagmann og (3) inngrepsgjenstanden må ikke tilhøre den frie teknikk (kjent og fritt tilgjengelig teknisk kunnskap).
I denne saken knyttet uenigheten seg utelukkende til kriteriet om at de modifikasjonene som var gjort måtte ha vært nærliggende for en fagmann. Uenigheten gjaldt konkret spørsmålet om patentbeskyttelsen omfattet andre metoder for fremstilling av produktet, eller bare modifikasjoner av patenthaverens patenterte fremgangsmåter.
Lagmannsretten kom frem til at kravet om modifikasjoner hadde en selvstendig betydning i den forstand at andre metoder falt utenfor beskyttelsen, og det selv om det var nærliggende for en fagmann å finne frem til og benytte denne metoden. Høyesterett var enig i dette.
Det er altså fremgangsmåten som er beskyttet, og patentsøkeren kan fritt kreve beskyttelse for alle tenkelige metoder som han er i stand til å definere på søknadstidspunktet siden ekvivalenslæren er et hjelpemiddel for å utvide beskyttelsen til metoder som er noenlunde identiske, og som derfor kan beskrives som modifikasjoner av patentet.
Siden det bare var fremgangsmåten som hadde patentvern, var det derfor fullt lovlig å forsøke å finne frem til andre fremgangsmåter som går klar av det som er beskyttet.
Begrunnelsen for Høyesterett var at ”patentvernet ellers [ville] være til hinder både for videre forskning og utvikling og for en legitim konkurranse på markedet.”
Krkas alternative metode, som ikke var noenlunde identisk med Eisais metode, krenket derfor ikke patentvernet.