I 2006 kom Jøtul på markedet med en høyreist, trekantet peisovn. Da Jøtuls konkurrent Nordpeis i 2008 lanserte en egen trekantformet peisovn, braket partene sammen i retten. Nå har Borgarting lagmannsrett talt.
I 2006 lanserte Jøtul peisovnserien F370. Serien består av høyreiste, trekantede peisovner i støpejern og er utviklet i samarbeid med designbyrået Hareide Designmill. F370-serien ble raskt en salgssuksess, og Jøtul/Hareide Designmill har mottatt to designpriser.
I 2008 lanserte konkurrenten Nordpeis peisovnserien Trio. Også denne serien består av høyreiste, trekantede peisovner. Ovnene er hovedsakelig produsert i stålplater, men med innslag av støpejern.
Jøtul mente at Nordpeis hadde lagt seg for tett inntil F370-serien og krevde at Nordpeis stanset salget av Trio-ovnene. Nordpeis etterkom imidlertid ikke kravet. 5. november 2008 fremsatte Jøtul begjæring om midlertidig forføyning for Drammen tingrett, men kravet ble forkastet. Jøtul klaget deretter Nordpeis inn for Næringslivets Konkurranseutvalg (NKU), som uttaler seg i tvister mellom næringsdrivende om hvorvidt en form for markedsføring er i strid med markedsføringsloven. 22. juni 2009 avga NKU en uttalelse der utvalget enstemmig kom til at Nordpeis hadde krenket markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk næringsdrivende imellom.
Jøtul tok ut stevning for Drammen tingrett, hvorpå retten blant annet påla Nordpeis å trekke Trioserien tilbake samt å betale om lag kr 5,5 millioner til Jøtul. Nordpeis aksepterte ikke resultatet og anket dommen inn for Borgarting lagmannsrett.
29. august 2011 avsa Borgarting lagmannsrett dom i saken. Lagmannsretten påpeker innledningsvis at det bare er markedsføringslovens bestemmelser som skal vurderes og dermed verken design-, åndsverk- eller patentlovgivningen. Retten vurderer videre hvorvidt det er markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk (den såkalte generalklausulen) eller § 30 om etterligninger som skal anvendes. I denne forbindelse konstaterer retten, i tråd med tidligere rettspraksis, at generalklausulen i § 25 kan komme til anvendelse ved siden av § 30, men at det i så fall må foreligge elementer i saken utover selve etterligningen. Det ser imidlertid ut som at retten unnlater å foreta en nærmere analyse av hvilke elementer i saken utover selve etterligningen som skulle tilsi at § 25 bør anvendes i dette tilfellet. Retten går i stedet forholdsvis raskt inn i en nærmere vurdering av hvorvidt § 25 er krenket.
I krenkelsesvurderingen bemerker retten at det er tillatt for næringsdrivende å la seg inspirere av andre produkter i markedet, men at grensedragningen for det akseptable ligger i en sondring mellom det å være ”inspirert av” og det å være ”basert på”.
Til tross for at det foreligger flere detaljforskjeller mellom F370 og Trio, uttaler retten at Trio
”visuelt og i sitt designuttrykk fremstår som en etterligning av F370”.
Etter en nærmere vurdering kommer retten til at
”det gjennom Jøtuls suksess med F370 ble skapt et marked for høyreiste trekantovner med godt innsyn til flammebildet. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at dette skapte Nordpeis’ interesse for utvikling av en ny ovn raskest mulig og til minst mulig kostnader, basert på Jøtul F370s form og designuttrykk.”
På denne bakgrunn fastslår retten at Nordpeis har foretatt en bevisst og nærgående etterligning av Jøtuls serie, og at Nordpeis har valgt å unnlate å benytte seg av de variasjonsmulighetene som forelå. Rettens enstemmige konklusjon er derfor at markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk næringsdrivende imellom er krenket. Retten finner det ikke nødvendig å gå inn på hvorvidt også markedsføringsloven § 30 om ulovlige etterligninger er krenket.
I tilknytning til erstatningsutmålingen uttaler retten at Nordpeis’ handlinger i det minste utgjør grov uaktsomhet og at de grenser til forsett. Under henvisning til at prevensjonshensynet er viktig på immaterialrettens område, og etter en skjønnsmessig totalvurdering, dømmer retten Nordpeis til å betale Jøtul kr. 6 500 000 for tapt omsetning. I tillegg dømmes Nordpeis til å betale Jøtuls sakskostnader med kr. 1 746 470.
Dommen er foreløpig ikke rettskraftig.