Opphavsrett er betegnelsen på den beskyttelse en opphavsmann (eller flere opphavsmenn i fellesskap) får når han eller hun skaper et originalt litterært, kunstnerisk eller vitenskapelig verk, se åndsverksloven § 1. Denne beskyttelsen varer så lenge opphavsmannen lever i tillegg til 70 år etter hans død.

Opphavsrettigheter er gjenstand for arv og salg men vernetiden vil alltid beregnes ut fra skaperens liv.

Opphavsretten oppstår i det øyeblikk verket blir til og det kreves ikke at opphavsretten eller verket registreres noe sted. Tidligere var det et vilkår for beskyttelse i landene som var tilknyttet The Universal Copyright Convention (UCC) et krav om å påføre verket tegnet © i tillegg til opphavsmannens navn samt skaperår, men siden landene som tidligere var medlemmer av UCC nå er medlemmer av Bernkonvensjonen er det ikke nødvendig å påføre dette for å oppnå beskyttelse.

Åndsverkloven gir opphavsmannen en enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk. Med andre ord tilordnes all kommersiell utnyttelse av verket opphavsmannen. Dersom en ønsker å gjøre bruk av et verk som er beskyttet av opphavsrett må en søke rettighetshaveren om tillatelse til slik bruk.

Opphavsmannen er også gitt ideelle rettigheter (moral rights) over verket som forhindrer en bruk av verket som enten krenker selve verket eller opphavsmannen.

I Norge opereres det med en avtalelisens som gjør at hvem som helst kan gjøre en viss type bruk av et beskyttet verk så lenge det betales vederlag. Typisk kan en butikk spille musikk over høytaleranlegget mot å betale et vederlag til forvaltningsinstitusjoner som for eksempel TONO. Det finnes en rekke unntak fra slik vederlagsplikt for privat bruk.

Sammen med opphavsrettighetene inneholder også åndsverksloven rettigheter for såkalte nærstående rettigheter.