GJENSALG AV DALÍ – HVEM HAR GJENSALGSRETTEN?
EU-domstolen har nylig slått fast at artikkel 6.1 i direktiv 2001/84 ikke er til hinder for at nasjonal lovgivning forbeholder gjensalgsretten for slektsarvinger, selv om dette skjer på bekostning av testamentsarvinger.
Da kunstneren Salvador Dalí døde 23. januar 1989 etterlot han seg fem slektninger og et testament hvor han utpekte den spanske stat til sin ”universelle og uforbeholdne arving”. Den spanske stat aksepterte tilbudet om arv og lot det spanske kulturdepartementet forvalte arven etter Dalí. Kulturdepartementet delegerte deretter forvalteransvaret til stiftelsen Gala-Salvador Dalí. Stiftelsen, som ble opprettet i 1983 på initiativ fra Dalí selv, har som formål å ”fremme, oppfordre, spre, feire og beskytte” Dalis verk i Spania og i ”alle andre stater”.
I 1997 inngikk stiftelsen en avtale med den spanske rettighetsorganisasjonen Visual Entidad de Gestión de Artistas Plásticos (VEGAP) om å eksklusivt innkreve vederlag for bruk av Dalís verk i hele verden. VEGAP, på sin side, hadde en avtale med sin franske søsterorganisasjon Auteurs dans les Arts Graphiques et Plastiques (ADAGP), som tok seg av innkreving av vederlag for Dalís verk i Frankrike. ADAGP har derfor innkrevet og utbetalt vederlag til VEGAP for Frankrike, men med ett unntak. ADAGP hadde nemlig ikke utbetalt gjensalgsrettighetene for Dalís verker til VEGAP, som etter fransk lov skal gå til opphavsmannens slektsarvinger, altså de fem gjenlevende slektningene til Dalí.
I desember 2005 tok den spanske stiftelsen og VEGAP ut søksmål mot ADAGP for Tribunal de Grande Instance i Paris. De anførte at både etter franske og spanske lovvalgsregler var arveoppgjøret til Dali regulert av spansk arvelovgivningen, all den tid Dali var bosatt i Spania da han døde. Saksøkerne anførte at på grunn av dette måtte alle rettigheter og derav inntekter til Dalis verk tilfalle Stiftelsen, også inntekter etter gjensalgsretten.
ADAGP hevdet at gjensalgsretten måtte reguleres av fransk rett og dermed skulle utbetales til Dalis slektninger, ikke til den spanske stiftelsen, slik fransk arvelovgivning gir anvisning på. Fransk lovgivning tillater heller ikke at denne retten avskjæres ved testament. ASAGP ba også retten om å inkludere de fem slektningene i søksmålet, slik at en eventuell dom fikk direkte virkning for dem.
Den franske domstolen måtte ta stiling til om den franske arveregelen som begunstiger livsarvingene på bekostning av eventuelle testamentarvinger var i strid med artikkel 6.1 i direktiv 2001/84, som fastslår at vederlag for gjensalg av opphavsrettsbeskyttede verk skal, dersom opphavsmannen er død, tilfalle ”those entitled” etter opphavsmannen.
Tribunal de Grande Instance i Paris refererte følgende spørsmål til EU-domstolen for preliminær uttalelse:
‘1. Can [the French Republic], subsequent to Directive [2001/84], retain a resale right allowed only to heirs to the exclusion of legatees or successors in title?
2. Do the transitional provisions of Article 8(2) and (3) of Directive [2001/84] allow [the French Republic] to have a derogation?’
EU-domstolen gav følgende uttalelse:
"Article 6(1) of Directive 2001/84 ... must be interpreted as not precluding a provision of national law, such as the provision at issue in the main proceedings, which reserves the benefit of the resale right to the artist’s heirs at law alone, to the exclusion of testamentary legatees. That being so, it is for the referring court, for the purposes of applying the national provision transposing Article 6(1) of Directive 2001/84, to take due account of all the relevant rules for the resolution of conflicts of laws relating to the transfer on succession of the resale right".
I følge EU-domstolen må direktivet tolkes slik at det ikke i seg selv gir noen eksplisitt definisjon av begrepet ”those entitled”, og at det derfor må legges avgjørende vekt på formålet bak direktivet. Formålet bak direktivet var i følge domstolen primært å sikre at opphavsmennene får en del av den økonomiske avkastningen som kunstverkene kan frembringe, og å forhindre en fordreining av konkurransen i markedet mot stater som ikke praktiserer en gjensalgsrett eller hvor den utløser en lavere royalty. Domstolen fant etter dette at det ikke var i strid med direktivet at de nasjonale statene opererte med en preseptorisk gjensalgsrett for livsarvinger på bekostning av testamentarvinger.
Spørsmålet om lovvalg ville ikke EU-domstolen ta stilling til all den tid slike spørsmål ikke er regulert av EU-retten og dermed ligger utenfor EU-domstolens område. Tribunal de Grande Instance i Paris må derfor selv ta stilling dette spørsmålet.