ER ET DOMENE EN "TING"?
Høyesteretts ankeutvalg avsa 26. august kjennelse om hvorvidt det i medhold av straffeprosessloven § 203 kunne tas beslag i domenenavn til nettsteder som har straffbart innhold.
I straffesaker kan det tas beslag i siktedes ”ting” inntil rettskraftig dom foreligger i saken, jf. straffeprosessloven § 203. Slike "ting" er normalt konkrete gjenstander som fast eiendom og løsøre, herunder dokumenter og penger. Ordlyden i § 203 er generell og åpner for beslag av ting som kan ha betydning som bevis uansett hvilken straffbar handling det dreier seg om, og videre for beslag av ting som kan inndras uansett hva det nærmere grunnlaget for inndragning måtte være.
Spørsmålet for ankeutvalget i denne saken var om en rekke domenenavn kunne beslaglegges som ”ting som antas å kunne inndras”, jf. straffeprosessloven § 203 annet punktum første alternativ jf. første punktum.
Registrering av domenenavn under domenet .no fungerer i utgangspunktet på samme måte som et telefonnummer. I likhet med telefonnummer gir registrering og tildeling av domenenavn kun en bruksrett og ikke en eiendomsrett.
Ankeutvalget kom til tross for dette likevel til at det kunne tas beslag i domenenavnene, da disse ble ansett for å være ”ting” i straffeprosessloven § 203s forstand. I vurderingen ble det for det første lagt vekt på betydningen av slike domenenavn, som i dag kan være forbundet med stor kommersiell verdi. Videre ble det poengtert at for bedrifter og virksomheter som ønsker å ta nettet i bruk er domenenavn en spesielt viktig ressurs for å øke sin konkurranseevne og inntjening. Innehaveren av et domenenavn har med andre ord gjennom registrering av domenenavn en eksklusiv bruksrett til et gode som kan ha økonomisk verdi. Likheten mellom domenenavn og andre formuesgoder som for eksempel varemerker, ble videre trukket inn i begrunnelsen for beslaglegging av domenenavn, herunder behovet for å kunne sette et domenenavn ut av funksjon for å unngå en fortsettelse av straffbare handlinger.
Videre tiltrådte ankeutvalget lagmannsrettens vurdering om at domenenavn antas å kunne inndras etter straffeprosessloven § 203 jf. straffeloven § 35 og § 37b. Selv om nettsidene ville være tilgjengelige gjennom maskinenes IP-adresser også etter at domenenavnene var satt ut av drift, ville tilgjengeligheten bli vesentlig redusert. Ankeutvalget mente derfor at det ikke var unaturlig å se domenenavnets tilknytning til et nettsted med straffbart innhold som et redskap for en straffbar handling.